Latin har vært en sentral del av den vestlige kulturen fra renessansen og fram til en relativt nylig tid, og selv om språkets dominans har hatt sine motstandere, har det alltid bevarte sin plass i samfunnet. I boken 'Latin' gir Françoise Waquet en fascinert og original fremstilling av språkets ulike bruksområder, samt de som har kritisert og forsvart det. Språket fikk en ny oppblomstring takket være humanistene og den katolske kirke, og det var dette språket som generasjoner av skolebarn ble lært å lese på, samtidig som millioner av mennesker benyttet det i tilbedelse, og en internasjonal gruppe av lærde kommuniserte med hverandre. Latin bærer preg av både hellighet og grovhet, akademisk lærdom og pedanteri, samt vitenskap, men også humbug og overtro. Likevel har få, selv blant prester og de mest lærde akademikere, klart å mestre det med en viss grad av korrekthet eller flyt, for ikke å snakke om eleganse. Til tross for rasjonalistiske kritikker som påpeker at latin var utilgjengelig for flertallet, og tungvint for andre, har språket beholdt sin sterke posisjon gjennom tidene.
