Da boken "Marxism and Epistemology" først ble publisert på engelsk i 1975, hadde de foregående førti årene sett fremveksten av en ny tradisjon innen vitenskapsfilosofi, eller "epistemologi", i Frankrike. Denne tradisjonen ble grunnlagt av Gaston Bachelard. I motsetning til å utdype eksisterende filosofi for å utvikle en rekke kategorier for å vurdere vitenskapens krav på sannhet, tok Bachelard utgangspunkt i revolusjonen innen fysikk som fant sted på 1900-tallet og gjennomførte en kritisk vurdering av den eksisterende filosofien basert på prestasjonene og den vitenskapelige praksisen som revolusjonen eksemplifiserte. Denne kritikken av filosofien resulterte i en epistemologi som er radikalt forskjellig fra tradisjonell idealisme og empiri. Samtidig åpnet den vei for en ny historie om vitenskapene, utviklet videre av Georges Canguilhem og Michel Foucault. Kritikken av empiri og idealisme på vegne av vitenskapen står i tydelig parallell til tesene om dialektisk materialisme. Dermed belyser en dialektisk-materialistisk analyse både prestasjonene og utfordringene i denne filosofiske strømningen.
