I denne teoretiske mesterverket oppfordrer den anerkjente forskeren Ariella Aïsha Azoulay oss til å erkjenne de imperialistiske grunnlagene for kunnskap og å avvise dens restriksjoner og de mange voldene den medfører. Azoulay argumenterer for at institusjonene som former vår verden - fra arkiver og museer til begrepene suverenitet og menneskerettigheter, samt historiefortelling selv - er avhengige av imperialistiske måter å tenke på. Imperialismen har delt befolkninger inn i grupper med ulikt styre, understreket muligheten for fremgang samtidig som den har forsøkt å utslette det som eksisterte før, og har søkt uavlatelig etter det nye ved å forsegla fortiden i støvete arkivbokser og glaskabinetter i museer. Gjennom det hun betegner som potensiell historie, mener Azoulay at vi fortsatt kan nekte for den imperialistiske volden som har knust samfunn, liv og verdener, fra urfolkene i Amerika til Kongo under den brutale kongen Léopold II fra Belgia, fra de hjemløse palestinerne i 1948 til de fordrede flyktningene i vår egen tid.
