Lærernes streik i Chicago representerte det viktigste innenlandske arbeidskampen i vår tid, og muligens de siste førti årene. Dette var en kraftfull utfordring mot den konservative agendaen som søker å omstrukturere utdanningssystemet, hvor man argumenterer for økt bruk av fristående skoler og knytning av lærerlønninger til standardiserte tester, blant annet. Lærerne tok opp kampen mot et topartisystem som fremmer markedsstyring i skolen, og som i dag forsterker ulikheter i utdanning og truer lærernes levebrød. I en tid preget av innstramminger, hvor offentlig sektor er under angrep, ventet ikke lærerne i Chicago stilltiende. De reiste seg mot motstridende borgermestere, milliardærer som ønsket å nedlegge fagforeningene, og til og med mot eget lederskap i fagforeningen, for å iverksette militante aksjoner. Den vellykkede streiken har blitt en modell for hvordan man kan gjennomføre reformer i skolesystemet.
