I "The Emancipated Spectator" utfordrer Jacques Rancière den vanlige oppfatningen av moderne publikum som passive både estetisk og politisk. I en tid der både kunstnere og tenkere ønsker å forvandle tilskuerne til aktive aktører og scenen til en felles opplevelse, tilbyr Rancière et radikalt alternativ til denne tilnærmingen. Han begynner med å stille spørsmålet: Hva mener vi egentlig med politisk kunst eller kunstens politikk? Videre utforsker han hva tradisjonen for kritisk kunst har oppnådd, inkludert ønsket om å integrere kunst i hverdagslivet. Han stiller et provoserende spørsmål: Har den militante kritikken av bilde- og varuekonsum, ironisk nok, blitt til en trist bekreftelse av sin egen allmakt?
