I "The Philosophy Of Praxis" undersøker forfatterne hvordan den tidlige Marx oppfordret til 'realiserings av filosofi' gjennom revolusjon. Revolusjonens rolle blir dermed en essensiell filosofisk idé for marxismen, et syn som videreutvikles i lukacs og Frankfurterskolens teorier om praksis. Disse filosofene hevder at grunnleggende filosofiske spørsmål i realiteten er sosiale problemer som er abstrakt oppfattet. Argumentasjonen har to viktige implikasjoner: For det første er filosofiske problemer relevante i den grad de reflekterer virkelige sosiale motsetninger; for det andre kan ikke filosofi løse de problemene den identifiserer, fordi kun en sosial revolusjon kan fjerne deres årsaker. Boken "Realizing Philosophy" sporer utviklingen av dette argumentet i verkene til Marx, Lukács, Adorno og Marcuse. Denne nytolkningen av praksisfilosofi viser dens vedvarende betydning i moderne diskusjoner innen marxistisk politisk teori, kontinentalfilosofi og studier innen vitenskap og teknologi.
