I denne originale og omfattende studien undersøker Gabriel Piterberg ideologien og litteraturen som ligger bak kolonialiseringen av Palestina, fra slutten av det nittende århundre til i dag. Han dykker inn i sionismens opprinnelse i sentraløst-europeansk nasjonalisme og nybyggerbevegelser, og viser hvordan tekstene knyttes til en bredere diskurs om vestlig kolonialisering. Piterberg gjør et dypdykk i verkene til sentrale figurer som Theodor Herzl, Gershom Scholem, Anita Shapira og David Ben-Gurion, samtidig som han avdekker skrifter fra mindre kjente forskere og tenkere som har vært avgjørende for dannelsen av den sionistiske myten. Dette arbeidet utfordrer de rådende oppfatningene om sionismen, og demonstrerer at den ikke var unik, men snarere et uttrykk for en bevissthet og fantasi som var typisk for koloniale nybyggerbevegelser. Formet av europeiske ideologiske strømninger og realitetene ved koloniallivet, konstruerte sionismen sin egen historie som en unik og ugjennomtrengelig fortelling, i prosessen utelukket stemmene til et urfolk – de palestinske arabere.
