Hvorfor arbeider folk for andre? Dette tilsynelatende naive spørsmålet er mye mer komplisert enn man først skulle tro, og det ligger i kjernen av Frédéric Lordons bok "Willing Slaves of Capital". For å supplere Marx' delvise svar, og i lys av det urovekkende skuespillet av engasjerte og entusiastiske ansatte, presenterer Lordon en 'spinozistisk antropologi' som avdekker den grunnleggende rollen til affekter og lidenskaper i ansettelsesforholdet. Han omdefinerer kapitalistisk utnyttelse som et grep og omformulering av menneskelige begjær. Gjennom en grundig materialistisk lesning av Spinozas Etikk klarer Lordon å avkrefte forestillinger om individuell autonomi og selvbestemmelse, samtidig som han bevarer ideene om politisk frihet og frigjøring fra kapitalistisk utnyttelse. "Willing Slaves of Capital" er et dristig forslag til å revurdere kapitalismen og dens overskridelse, basert på den moderne arbeidserfaringen.
