I "Meteorologien" presenterer Aristoteles en omfattende undersøkelse av de naturlige fenomenene som preger vår verden, med en særlig vekt på de elementene som oppstår i sublunare områder – det vil si under månen. Han definerer meteorologi som studiet av alt som skjer naturlig, men som ikke alltid følger de strenge reglene for de materielle tings primærelementer. Boken er en fortsettelse av temaene fra hans tidligere verker, "Om himmelen" og "Om tilblivelse og undergang", hvor han dyktig vever sammen teorier om både meteora og astronomiske fenomener. I innledningen skaper Aristoteles forventninger om et fokus på meteorologiske fenomener, men raskt utvider han perspektivet til å inkludere elementer som elver, kilder, erosjon og kystlinjer. Første bok avsluttes med en nesten geografisk utforskning av landskapene i Asia, Europa og Afrika, der han beskriver elver og fjell i detalj. Den geografiske tilnærmingen fortsetter i andre bok, hvor han diskuterer forholdet mellom innlandshav og sammenhengen til de store havene. "Meteorologien" utforsker dermed ikke bare de fysiske fenomenene, men gir også en dypere forståelse av de komplekse sammenhengene i naturen.
