Thomas Bernhard ble født i 1931 som et uekte barn av en forlatt mor. Han vokste opp under omsorg av en eksentrisk bestemor og en beundrende bestefar. Som ung student i et høyrevridd katolsk Østerrike opplevde Bernhard stort press og følte seg merket av sin situasjon. I en tidlig alder, som femtenåring, rømte han hjemmefra. Da han var atten, ble han rammet av lungebetennelse og havnet på et sykehus for eldre og uhelbredelige pasienter. Her ble han vitne til det grusomme ved langvarig lidelse og døden, noe som formet hans syn på livet. Fra han var 21 år, ble alt han skrev påvirket av en urimelig intensitet, som om hver tekst var et testament fra en døende mann - en uunnværlig vitnesbyrd om hans livserfaring og innsikt. Det er i denne grensen mellom livets reelle erfaringer og kunsten Bernhards skriving virkelig blomstrer.
