«Long Day's Journey into Night» ble skrevet i 1940, men ble først satt opp på scenen i 1956, etter O'Neills død. Stykket er på en uforbeholden måte selvbiografisk, og som forfatteren selv beskriver det i dedikasjonsnotatet, er det 'et stykke av gammel sorg, skrevet i tårer og blod'. Dette gripende verket er et dypt forsøk på å forstå seg selv og sin familie.
