I boken "We Tell Ourselves Stories: Joan Didion and the American Dream Machine" utforsker New York Times filmkritiker Alissa Wilkinson den dype innflytelsen Joan Didion har hatt på amerikansk myteskaping. Didion innledet sin berømte samling, The White Album (1979), med den ikoniske setningen: 'Vi forteller oss selv historier for å leve.' Denne frasen har i dag fått en ny betydning som inspirasjon, ofte trykt på T-skjorter og plakater, og fungerer som et slagord for kunstnere og forfattere. Men Didion beskrev i virkeligheten noe langt mer kompleks; hun ventilerte den menneskelige tendensen til å skape illusjoner som kan dempe angsten når samfunnet oppleves som ustabilt. Særlig ble denne kollektive hallusinasjonen tydelig i Hollywood, hvor Drømmen om det amerikanske idealet ble formet. Som ung jente var Didion betatt av John Wayne og hans karismatiske skikkelse, og fascinasjonen for sin egen California-pioneer-aner samt den beryktede Donner-gruppen bidro til å danne grunnlaget for hennes livsverk som skribent og filmkritiker.
