I boken "A Nomad Poetics" presenterer poeten og oversetteren Pierre Joris sine kritiske essays som tar for seg den moderne, avantgarde poesien. Joris påpeker at dagene for statiske former, innhold og tilstander er over. Han undersøker suksessene og begrensningene i samtidspoetikk, fra Tristan Tzara til den nyeste eksperimentelle poesien i USA. Gjennom denne utforskningen utvikler han ideen om en 'nomadisk poetikk' som en strategi for ny poetisk skapelse, oversettelse og etisk refleksjon i det tidlige 21. århundre. Boken bygger videre på tanker fra Gilles Deleuze og Félix Guattari og representerer et modig første steg mot å anvende rhizommetoden, inspirert av Paul Celans innsikt om at 'virkeligheten er ikke. Den må søkes og erobres.' Joris sine essays fremhever behovet for en metamorfose av språkbasert kunst, som er essensiell for at poesien skal kunne bidra til å forme fremtiden.
