Imitation, Knowledge, and the Task of Christology in Maximus the Confessor

Maximus Bekjenneren (580-662) var en munk og teolog som levde i en tid preget av store omveltninger. Hans engasjerte refleksjoner over doktriner og hans innflytelsesrike stemme førte ham ut på en turbulent reise preget av både reising og skriving rundt Middelhavet. Maximus var ikke bare en åndelig lærer og asket; han var også dypt forankret i Skriften og elsket Kristus, Ordet som står i hjertet av Skriften. I tillegg til sitt åndelige virke var han en polemiker, en formidler av dogmer, en stridende kristolog, og en veloverveid retoriker. I denne studien undersøker Luke Steven en åndelig og filosofisk tråd som binder sammen de to tilsynelatende forskjellige sidene av Maximus og hans skrifter. Steven argumenterer for at imitasjon gjennom hele Maximus' verk er nøkkelen til kunnskap. Denne bestående epistemologien preger hans tidlige asketiske og åndelige arbeider, og i hans senere skrifter definerer den tydelig hans dogmatiske kristologiske metode—det vil si hvordan han kommuniserer, overbeviser og fører mennesker til å forstå og møte Jesus Kristus, den ene.