Pietisme, som ofte forstås som den erfaringstilskuende impulsen i protestantisk kristendom, har spilt en nøkkelrolle i formingen av den vestlige verden. Denne bevegelsen har ikke bare bidratt til å fremme individualismen, men også fremmet en motvilje mot større samfunnsstrukturer. For å dykke dypere inn i de historiske røttene til pietisme, er det viktig å erkjenne dens betydning innen vestlig kristendom, en dimensjon som ofte overses i akademiske sammenhenger. I denne boken adresseres de første to århundrene av pietismens utvikling. Forfatteren undersøker hvordan den erfaringstilskuende impulsen finner sine røtter i middelaldersk kristendom, med særlig fokus på mystikken. Etter den protestantiske reformasjonen blir denne impulsen frigjort fra kirkelig tradisjon, men den opprettholder fortsatt ulike konfessionelle varianter, inkludert luthersk, reformert og anglikansk. Videre analyseres seks sentrale personer i utviklingen av pietismen: William Perkins, Johann Arndt, Philip Spener, August Francke, grev Zinzendorf og John Wesley. Boken viser hvordan pietisme oppsto som et protest mot den institusjonaliserte kirken.
