Det attende århundret var en avgjørende periode i baptistenes historie. Denne religiøse retningen har sine røtter i det syttende århundrets engelske puritanisme og separatisme, samt forfølgelsene under Stuart-kongene, hvor det kun var mulig å utøve troen med et begrenset nivå av frihet etter 1689. Etter denne toleransen oppsto det imidlertid større doktrinemessige konflikter, som førte til en avvik fra sentrale kristne forståelser og en nedgang i evangelisk iver. Dette resulterte i både åndelig og numerisk tilbakegang, slik at baptistbevegelsen i praksis måtte bli gjenfødt, da de til slutt kom til å nyte godt av den evangeliske vekkelsen som brakte nytt liv til både arminianske og kalvinistiske baptister. Det er imidlertid sterkt argumentert for at de som var tilknyttet Bristol College opprettholdt en kontinuerlig tradisjon for evangelisk kalvinisme. Videre ble de generelle baptistene i Sør-Midlands og Home Counties, som i like stor grad ble påvirket av arven fra lollardene som av nederlandsk anabaptisme, ikke overbevist om heterodoksi. Bidragene i denne boken studerer derfor en.
