I likhet med George Orwell har Franz Kafka gitt sitt navn til en verden av mareritt. Men i Kafkas univers er det aldri helt klart hva marerittet egentlig er. 'Prosessen', hvor reglene er skjult selv for de høyeste myndigheter, presenterer en uhyggelig og svart humoristisk fortelling som opprettholder en utrettelig følelse av desorientering helt til siste side. Til det ytre kan den synes å handle om byråkrati, men i bunn og grunn er den en beskrivelse av absurditeten i ‘normal’ menneskelig natur. Når vi deretter beveger oss til 'Slottet', trer enda flere spørsmål fram. Er det en allegori om et kvasi-feudalt system som gir etter for en ny frihet for individet? Handler det om en sentral-europeisk jøds søken etter aksept i en dominerende kultur? Er det en åndelig søken etter nåde eller frelse? En enkeltpersons kamp mellom uavhengighet og behovet for godkjennelse? Er det kanskje alt sammen? Og K? Er han opportunist, offer, eller en outsider som kjemper mot en uunngåelig autoritet? Til slutt, i sine fabler, gir Kafka oss dyptgripende refleksjoner over menneskets tilstand.
