Inara Verzemnieks vokste opp med sine latviske besteforeldre i Washington State, omgitt av eksil-latviere som strødde smuglet latvisk sand over kister, mens barna sang folkesanger om et land de aldri hadde besøkt. Bestemoren Livijas historier malte levende bilder av hjemmet hun måtte forlate under andre verdenskrig, da hun ble adskilt fra sin søster, Ausma, som hun ikke skulle se igjen på over femti år. På sin reise tilbake til den avsidesliggende landsbyen, lærer Inara å kjenne Ausma og hennes traumer som eksil i Sibir under Stalin, samtidig som hun rekonstruerer Livijas overlevelse gjennom årene som flyktning. Ved å forene deres historier hedrer Inara begge søstrene i en gripende og lysende beretning om tap, overlevelse, motstandsdyktighet og kjærlighet. Boken er også valgt som en Editors' Choice av New York Times Book Review.
