I møte med sin mors død ble Philip Kennicott dypt fascinert av Bachs musikk. Dette var den eneste musikken som føltes meningsfull og relevant, som hjalp ham til både å bearbeide tapet og distansere seg fra det. I Bachs verk fant han både glede og fortvilelse, liv og dets uunngåelige slutt. I løpet av fem år jobbet han hardt for å mestre et av komposisjonene hans, nemlig Goldberg Variasjoner. I 'Counterpoint' deler han sine erfaringer med denne utfordringen, og hvordan han forsøkte å bearbeide sin sorg gjennom å konfrontere sine minner fra en krevende og komplisert barndom. Kennicott beskriver de gledene han opplevde ved å mestre enkelte klaverstykker, frustrasjonene som oppsto når han ikke helt forsto andre, de tekniske vanskelighetene som fulgte med, samt den overveldende skjønnheten i melodiene, harmoniene og kontrapunktene som kjennetegner verkene. Samtidig som han dykker ned i Bachs komposisjoner, skisserer han også en kulturell historie om klaverspillet i det tjuende århundre.
