I sin åttende diktsamling tar Linda Pastan opp temaer som familie, barndom, tid og tap, samt naturens skjønnhet. I det innledende diktet sier hun: 'La øyet utvide seg med alt det skuer.' Hun opptrer som en seer, og San Francisco Review of Books har bemerket at hun vender tilbake til rollen som poet, en rolle som har vært viktig for menneskeheten i århundrer: å stimulere vår tenkning, vise oss verden på nye måter og få oss til å føle mer intenst.
