I perioden før borgerkrigen, som strakk seg over et halvt århundre, var det en intens konflikt rundt spørsmålene om likhet og frihet. Fra 1803 begynte mange fristater å innføre lover som frarådet frie afrikanere fra å bosette seg innenfor deres grenser. Disse lovene begrenset deres rettigheter til å vitne i retten, bevege seg fritt, jobbe, stemme og gå på offentlige skoler. Over tid utviklet imidlertid afrikansk-amerikanske aktivister og deres hvite allierte, ofte utsatt for voldelige overgrep fra mobber, en modig bevegelse for å motarbeide disse rasistiske lovene. De utfordret statenes påstand om at de kun prøvde å opprettholde indre fred, ved å påpeke de likhetsrettighetene som var lovet i Uavhengighetserklæringen og Grunnloven. Disse aktivistene var prester, redaktører, advokater, politikere, skipseiere, og en utall av vanlige menn og kvinner som kjempet på flere fronter; i pressen, i rettssystemet, i delstatslovgivningen og i kongressen. Gjennom petisjoner, lobbyvirksomhet, partipolitikk og valg veide de opp mot en fiendtlig hvit majoritet og ugunstige forhold.
