I denne dypt originale boken tar Jennifer Bloomer på alvor viktige filosofiske spørsmål som omhandler forholdet mellom skriving og arkitektur. Hun vever sammen to kulturelle fantasier fra ulike tidsperioder - den ene litterær og den andre arkitektonisk. Ved å benytte seg av de allegoriske strategiene hun finner i James Joyces 'Finnegans Wake', analyserer Bloomer tre verker av Giambattista Piranesi: 'Campo Marzio', 'Collegio' og 'Carceri'. Bloomer argumenterer for at arkitektur fungerer som et system av representasjon, med betydningsmuligheter som strekker seg langt utover det rent symbolske. Gjennom å lese tekstene og ideene til Joyce og Piranesi i lys av hverandre, belyser hun dem ytterligere med innblikk fra mytologi, religion, lingvistikk, filmteori, barnesanger og personlige anekdoter, samt fra poststrukturalistisk, marxistisk og feministisk kritikk. Ved å kombinere strategiene fra 'Finnegans Wake', som Joyce selv karakteriserte som arkitektoniske, med konvensjonelle strategier for arkitektonisk tenkning, utvikler Bloomer en ny tilnærming til disse komplekse temaene.
