Historikere har ofte fremstilt den britiske deltakelsen i første verdenskrig som en rekke tragiske nederlag, der soldater ble utslettet av maskingevær, i møte med uprøvd militær teknologi og inkompetente generaler som sendte sine tropper inn i improviserte og mislykkede angrep. I denne boken tar den anerkjente militærhistorikeren Paddy Griffith for seg utviklingen av britiske infanteritaktikker under krigen. Han utfordrer det tradisjonelle synet ved å påpeke at selv om den britiske hærens planer og teknologier feilet gjentatte ganger i den improviserte første halvdelen av krigen, skjedde det en gradvis forbedring av teknik og teknologi, samt en økt selvtillit hos hæren. Griffith argumenterer for at da den britiske hæren til slutt oppnådde en vellykket og vedvarende offensiv høsten 1918, hadde de utviklet en slagferdighet og mobilitet på slagmarken som sjelden ville bli overgått, selv under andre verdenskrig. Ved å vurdere det store gapet mellom teori og praksis – mellom lærebok og mudrete skyttergrav – viser Griffith at mange av kampene var langt mer komplekse enn hva som tidligere har blitt antatt.
