I kjølvannet av de grufulle prosjektene til Hitler, Stalin, Mao og andre i det tjuende århundre har ideen om utopi blitt diskreditert. Historikeren Jay Winter fremhever imidlertid at, parallelt med de «store utopistene» som drepte millioner i sine forsøk på å omforme verden, fantes det også en rekke grupper av mennesker som på forskjellige måter forsøkte å forestille seg en radikalt bedre verden. Denne originale boken fokuserer på noen av det tjuende århundres «mindre utopier», hvis historier, overskygget av Holocausts og Gulags grusomheter, antyder at fremtiden ikke nødvendigvis må være like katastrofal som fortiden. Boken er organisert rundt seks nøkkelmomenter hvor utopiske ideer og prosjekter blomstret i Europa: 1900 (Verdenutstillingen i Paris), 1919 (Paris fredskonferanse), 1937 (utstillingen i Paris som feiret vitenskap og lys), 1948 (Den universelle erklæringen om menneskerettigheter), 1968 (moralske anklager og studenten revolte), og 1992 (fremveksten av visjoner om globalt medborgerskap). Winter undersøker drømmerne.
