I løpet av 1700-tallet betraktet romanforfattere, kunstnere og filosofer nytelse som en dyd—en gave som skulle deles med ens medmennesker, lesere eller samfunnet. I denne modige og nyskapende boken utfordrer Thomas Kavanagh den rådende akademiske tradisjonen som primært ser på det 18. århundrets Frankrike som en inkubator for revolusjonen. I stedet viser Kavanagh hvordan kunsten og litteraturen fra denne perioden satte opplevelsen av nytelse i sentrum av den kulturelle dagsordenen, noe som førte til fremskritt både innen etikk og estetikk. Kavanagh argumenterer for at nytelse ikke nødvendigvis er hedonistisk eller i motsetning til opplysningstidens idealer; heller, hevder han at individers nytelse er avgjørende for velferd i deres samfunn.
