Hvordan kan man redegjøre for flere tiår med krig, revolusjon og menneskelig lidelse på verdensbasis i det 17. århundre? En fremragende historiker avdekker det forstyrrende svaret. Revolusjoner, tørker, hungersnød, invasjoner, kriger og drap på regenter – de katastrofale hendelsene i midten av det 17. århundre var ikke bare uten sidestykke, de var også dyptgripende og utbredte. En global krise strakte seg fra England til Japan, og fra det russiske imperiet til områder sør for Sahara. Nord- og Sør-Amerika opplevde også uro. Den anerkjente historikeren Geoffrey Parker undersøker førsthåndsberetninger fra menn og kvinner over hele verden som beskriver hva de så og led under en rekke politiske, økonomiske og sosiale kriser som strakk seg fra 1618 til 1680-tallet. Parker benytter seg også av vitenskapelige bevis om klimaforholdene i perioden, og hans bruk av både 'naturomgivelser' og 'menneskeskapte' arkiver forvandler vår forståelse av den globale krisen. Endringer i de rådende værmønstrene på 1640- og 1650-tallet – med lengre og mer intense tørker – inngår i hans grundige analyse.
