I "Liberalism against Itself" undersøker Samuel Moyn hvordan liberalismens krise har røtter i den kalde krigen. Mange liberale tenkere på midten av det 20. århundre så pessimistisk på den moderne verden, preget av ødeleggende kriger, økende totalitære regimer og konstant atomtrussel. De innså at idealene fra opplysningstiden, som frigjøring og likhet, ikke bare ikke hadde løst disse utfordringene, men faktisk bidratt til dem. Moyn analyserer hvordan liberale intellektuelle fra den kalde krigen, som Isaiah Berlin, Gertrude Himmelfarb, Karl Popper, Judith Shklar og Lionel Trilling, omformet liberalismen, men etterlot seg en katastrofal arv for vår tid. Gjennom sin ikonoklastiske tilnærming belyser Moyn hvordan disse kalde krig-liberalerne redefinerte bevegelsens idealer og avsto fra den moralske kjernen i opplysningstiden, noe som førte til en mer farlig retning for liberalismen.
