I "Never Ending" av Saul Nelson får leseren en dypere innsikt i historien om etterkrigsmaleriet og hvordan ønsket om å se tilbake formet noe av den mest radikale kunstproduksjonen i denne perioden. Denne skarpe analysen av modernismens utvikling etter krigen utforsker hvordan malere som Joan Mitchell, Barnett Newman og Rose Piper hentet inspirasjon fra tradisjonen for å forholde seg til, delta i og utfordre historiene om bevegelsen som ble skrevet i midten av århundret. Nelson argumenterer for at kunstneres tilslutning til fortiden, ofte avfeid som regresjon, gir en viktig motfortelling til oppfatningen av modernismen som noe som alltid driver fremover. Ifølge Nelson var det å være modernist å leve med tvil—om hvilke aspekter av fortiden som fortsatt var nødvendige, og hvordan disse kunne brukes på nye måter. Fortellingen strekker seg over kontinenter og historiske grenser, fra India til Europa og USA. Den omfatter Grace Hartigans og Mitchells feministiske gjenarbeidinger av Matisse, forbindelsene mellom Newmans arbeider og nasjonalistisk maleri fra 1800-tallet, samt forsøkene som setter søkelys på interaksjonene.
