Når man nevner Israel og interne konflikter, tenker de fleste umiddelbart på det tilsynelatende uløselige palestinske problemet. Men som Rachel Shabi forklarer i denne anerkjente boken, finnes det en annen avgjørende deling innen israelsk samfunn; nemlig mellom askenasiske jøder, hvis familier har bakgrunn fra Europa, og sefardiske eller mizrahi-jøder, som kommer fra de arabiske landene i Midtøsten. Shabi, som selv kommer fra en irakisk jødisk familie, utforsker historien om forholdet mellom disse gruppene, og fører oss tilbake til de første dagene i den nye staten Israel. I en samfunnsstruktur som er ivrig etter å identifisere seg med Europa, blir immigranter som snakker arabisk og følger midtøstlige skikker sett på som underlegne. Seksti år senere er slike fordommer fortsatt gjeldende. Som Shabi viser, opplever mizrahi-jøder en markant lavere grad av suksess enn askenasiske jøder, ofte dømt til substandard utdanning, dårlige boligforhold og latterliggjøring av sine aksenter, smaker og livsstiler. Dette skader ikke bare livet og håpene til mizrahi-jøder; det reflekterer også et bredere problem i samfunnet.
