Vanessa Bell er ansett som en av Storbritannias mest radikale og innflytelsesrike kunstnere i de tidlige tiårene av det tjuende århundre. Som en sentral skikkelse i Bloomsbury-gruppen er hun kjent for sin uortodokse livsstil, men hennes arbeid som maler, designer og dekoratør har ofte blitt oversett i den storslåtte, mannsdominerte verden av britisk modernisme. I denne boken undersøker Wendy Hitchmough, med nytt forskningsmateriale inkludert tidligere upubliserte brev, hvordan Bell (1879–1961) brøt nye veier som en modernistisk kvinne. Bell skrev åpent om depresjon og mental helse i en tid da slike emner var stigmatiserte, og hun utfordret tabuer knyttet til kvinners kropper. I sitt kunstneriske uttrykk tok hun opp temaer som spontanabort og moderskap, og hun lot seg inspirere av nudes og pastoral landskap fra kunstnere som Cézanne, Gauguin, Picasso og Matisse. Sammen med sin partner, Duncan Grant, deltok hun i utstillinger som også førte til sammenligninger med hans verk.
