I løpet av det 19. århundre var protestantiske kvinner fra middelklassen dypt engasjerte i arbeidet med å 'gjøre godt'. Rhetorikk—spesielt i årene før borgerkrigen—utpekte at dyder var mer fremtredende hos kvinner enn hos menn, og roste kvinner for deres velgjørende innflytelse, moralske dyktighet og religiøse tro. I denne boken tar Lori D. Ginzberg for seg et bredt spekter av velgjørende arbeid utført av kvinner fra middel- og overmiddelklassen mellom 1820-1850, og gir en ny tolkning av de skiftende politiske kontekstene og betydningene av denne langvarige tradisjonen av kvinners reformaktivisme. I følge Ginzberg, inneholdt ideen om kvinnelig moralsk overlegenhet og det velgjørende arbeidet det støttet, både radikale og konservative muligheter. Dette inspirerer til en analyse av femininitet som kan undergrave mannlig dominans så vel som forhindre upassende oppførsel. Samtidig fungerte velgjørende arbeid og retorikk som kjøretøyer for fremveksten av en ny middelklasseidentitet, som hevder dyktighet—
