Denne gripende selvbiografien til Fadhma Amrouche, en berberkvinne fra landsbyen Tizi-Hibel i Kabylie-fjellene i Algerie, er unik på flere måter. Som uekte barn ville hun blitt drept sammen med sin mor for å bevare familiens ære, hadde det ikke vært for inngripen fra franske myndigheter. Dette ga Fadhma muligheten til utdanning, og hun giftet seg etter hvert med en kristen konvertitt, selv om de forble nært knyttet til deres opprinnelige familier. Hennes beretning om kampen mot fattigdom, sykdom og eksil er en fascinerende historie. Fadhmas krav på utdanning i en verden preget av nesten universell kvinnelig analfabetisme var intet mindre enn heroisk. Hun og hennes barn forlot de harde, faste hierarkiene i en tradisjonell berberlandsby med utdaterte produksjonsmetoder og ble kosmopolitiske pariserne. Reisen var fylt med hjertesorg, og Fadhma klarte aldri å overvinne sin nostalgi for det hun hadde mistet, men hun tvilte aldri på at reisen måtte gjennomføres. Hennes ukompliserte fortelling kaster et ærlig lys over en bemerkelsesverdig livsreise.
