Boken "Christian Materiality" tar for seg hvordan den sene middelalderske kristendommen kom i kontakt med mirakuløse materialer i lys av endrede konsepter om materiale. Mellom 1150 og 1550 valgte et stadig større antall kristne i Vest-Europa å legge ut på pilegrimsferd til steder hvor materielle objekter, som malerier, statuer, relikvier og til og med jord og kalk, ble rapportert å ha vist liv gjennom aktiviteter som å blø, gråte og bevege seg. Slike fenomener utfordret kristne til å søke stadig hyppigere møter med det mirakuløse, samtidig som det oppfordret til en indre fromhet som avviste materielle gjenstander som gjenstand for tilbedelse. Innen det 15. århundre ble disse miraklene sentrale i religiøs praksis og debatt. Caroline Walker Bynum beskriver i dybden miraklene som fant sted, diskuterer utfordringene de skapte for både kirkeledere og vanlige troende, og undersøker de grunnleggende vitenskapelige og religiøse forutsetningene om materiale som lå til grunn for dem. Boken er en grundig analyse av forholdet mellom materielle objekter og tro i den kristne konteksten.
